av Omstart | oktober 13, 2009  

I går kastet jeg restene av et liv

Mer enn to tiårs samliv er over. En vegg er borte i huset. Leieboer har flyttet inn for å hjelpe meg med utgiftene. Mitt gamle liv måtte ut. Klart jeg gråter. Men ikke av selvmedlidenhet – håper jeg. Men mest fordi jeg er trist – så uendelig trist. Alle tingene vi samlet i løpet av livet. Minner – pakket i kasser, stuet bort i skap. Minner jeg ikke lenger har mulighet til å lagre. Nå er de resirkulert. Og det huset som en gang var et hjem, er tommere enn noensinne.

Hvordan kaster man et liv? Man gjør det med hard hånd. Tar opp hver gjenstand. Stiller spørsmålet: “Om jeg pakker ned denne gjenstanden, når kommer jeg til å pakke den opp igjen?” Er svaret “vet ikke”, eller “når jeg går av med pensjon” – vel da er gjenstanden moden for resirkulering. Uansett hvor sårt det måtte være. Bare bryllupsbildet ble ikke kastet. Det ble brent i peisen. Det ville være for sårt å ha det hengende, det ville aldri ha blitt tatt frem igjen, og det føltes galt å kaste det på en søppelfylling. Da ble peisens flammer en mer verdig slutt. Ikke fordi jeg hatet -men fordi jeg måtte slippe den såre påminnelsen.

Hun flyttet ut. Stolte ikke lenger på meg. Etter flere tiår, hadde hun viklet seg inn i et klebelig nettverk av mistro og dårlig selvfølelse. Et nettverk hun så meg som edderkoppen i. “Så fin du er i dag” ble til “Var jeg ikke fin i går da? Hva var galt da? Hvorfor sa du ikke noe om at jeg var fin i går?”. Hun sa at den eneste hun kunne stole på var seg selv. Men hun var sin egen verste kritiker – kritiserte seg selv for alt. Vi andre kritiserte henne aldri. Vi hadde lært. Alt som kunne tolkes som kritikk utløste raseri, fortvilelse og depresjon. Hun sa hun ikke kunne stole på oss. Sannheten var at det var lenge siden vi kunne stole på henne. Og med vi, mener jeg alle omkring henne, våre praktfulle barn, meg, hennes foreldre, mine foreldre.  

Alt dette til tross, jeg har alltid vært trofast. Bortsett fra på økonomi. I perioder har vi hatt det svært hardt. Jeg har glattet over og rettet opp i stillhet. har ikke orket anklagene om sløsing og de mange kritiske spørsmålene – jeg har aldri sløst. Det jeg har resirkulert, har kostet mye å kjøpe inn. Vi trengte aldri 6 komplette sett gardiner. Vi hadde håndklær og sengetøy for et hus mange ganger vårt eget. Sløsingen har ligget i det daglige – det vi begge har hatt ansvar for. De kjappe utfluktene med bil – som gikk mer enn 40 000 kilometer i året. Handleturene til Sverige. Ferier i syden. Ombygginger. Små utgifter som samlet ble enorme. Men som vi aldri klarte å snakke om.

Jeg er trist – fordi jeg fremdeles er glad i henne. Det gjør meg vondt når hun har det vondt. Jeg håper hennes valg vil gjøre livet bedre for henne. Vårt forhold er over. Jeg må gå videre. Jeg må skape meg et nytt liv. Kanskje med en ny kvinne. Kanskje alene. For å klare dette, måtte jeg kvitte meg med restene av et liv. Det gjorde jeg i går.

I dag  bare gråter jeg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00